Jeg hadde glemt hvordan det føltes å leve uten smerte. I flere år var korsryggen min som et fengsel. Hver bevegelse var kalkulert. Hver natt var en kamp. Jeg våknet igjen og igjen, svett og utslitt, fordi kroppen min nektet meg hvile. Smerten var ikke bare fysisk – den tok fra meg gleden, friheten, og etter hvert håpet. Jeg husker jeg satt på møtet i Risør og tenkte: Dette gjelder sikkert ikke meg. Jeg hadde blitt skuffet så mange ganger før. Så stopper du plutselig opp. Stillheten i rommet var nesten tung. «Det er en kvinne her… smerter i korsryggen… spesielt når du sitter… Herren helbreder deg nå.» Det var som om tiden stoppet. Hjertet mitt begynte å hamre. Jeg kjente noe varme i ryggen – ikke voldsomt, men tydelig. Som en stille ild. Jeg turte nesten ikke tro det. Etter møtet satte jeg meg ned. Bare det å sitte pleide å være smertefullt etter få minutter. Men jeg satt… og satt… og ventet på smerten. Den kom ikke. Jeg begynte å gråte. Ikke stille tårer, men dype, rystende gråt fra et sted langt inni meg. Som om kroppen min slapp noe den hadde holdt fast på i årevis. Dagen etter våknet jeg… og det første jeg merket var stillheten. Ikke i rommet, men i kroppen. Ingen smerte. Ingen spenning. Bare ro. Jeg lever i dag et liv jeg trodde var tapt. Jeg kan sitte, gå, sove – jeg kan leve. All ære til Jesus.
